Stilleben med snart utkommet orkide.

Innimellom damebildene mine får jeg også tid til noen stilleben, det er igrunnen ganske behagelig, de er ikke mennesker og er enklere å forholde seg til. Å male hverdagen rundt seg som stilleben, blomster, interiører kan ha en beroligende effekt på meg. Nå er jeg ganske rolig fra før av, men til tider raser det mer på innsiden enn utenpå. Lyset og skinnet i bildet blir det viktige, ikke formene eller følelsene.

På utstilling i Namsos

Å ta i bruk pc for å formidle noe er et tregt system å komme inn i, eller en kan si at det er tregt når brukeren ikke er spesielt interessert og dermed blir tunglærd.

Da har jeg gått den lange veien igjen, fra å fotografere et maleri jeg holder på med og så klart å legge det ut her, helt fantastisk.

Namsos er ingen stor by, men 3 gallerier har vi fra og med i dag. Jeg har vært på utstillingsåpning av Håkon Gullvåg på Galleri Elsa, en fantastisk kunstner, med bl.a. malerier i olje med et fargespekter fra de helt dype mørke til gulfargene som skinner. Etterpå var det åpning av vårt nyeste galleri, det gamle offentlige toalettet i Namsos er gjort om til galleri Kvalstad. En av utstillerne er min lærer på kunstlinja for 20 år siden, Olaf Andersen, jeg hadde håpet han skulle være tilstede noe han også var. Det ble et spennende møte. Ikke minst å få se noen av hans malerier, å få se hvor er han nå. Under studietiden fikk vi sjelden se noen av hans egne verker, det har jeg tenkt på etterpå var jammen bra, for jeg har slitt ganske mye med å riste læreren av skuldrene, noen ganger har jeg ønsket han der, andre ganger har jeg ønsket å være fri fra hans tilnærminger til maleriet. Å med å fått sett for mye av maleriene hans kunne den prosessen vært vanskeligere (ser jo hvordan det er for Nerdrum elevene!!) Det er en setning Olaf ofte sa som sitter igjen, "dere får ikke lov til å male votter og tøfler istedet for hender og føtter". Det er en læresetning jeg har hatt med meg i disse 20 årene og som jeg jobber med å etterstrebe.

Klarer jeg det? Det får betrakteren si noe om, men jeg jobber med det, på timesvis.

Bildet som kommer under her er et bilde jeg har holdt på med lenge. Motivet av dama som er i en egen tenksom verden med veldig sterke never, ble først malt på et større lerret 60x70 tror jeg. Det føltes ikke riktig så jeg malte over henne og startet på dette formatet som er 30x30. Deler av henne går i et med bakgrunnen, mens andre deler trer frem, som nevene. Hun står for den sterke delen i oss, den som jeg tror alle har et sted inne i seg. Hun tror på seg selv og gir blaffen i omgivelsene. Hun kan reise seg opp og slå ned, men hun trenger ikke, veldig heldig. 

Fargevitamininnsprøytning

Dette er de siste bildene mine, jeg hadde behov for å bare tenke farge og å få tak i egen energi. Jeg jobbet med hensikt raskt, fargene ble sprutet direkte på lerretet og dratt utover med stor pensel. Motivet er blomster som fyller store lerret, det øverste måler 60x80cm, det nederste er 70x100. Jeg er ikke så opptatt av hva slags blomster dette er, mer at de er delvis i full blomst, mens andre er på hell. Noen lever og noen holder på å dø. På sett og vis kom disse bildene etter å ha lest bøker i påska som tok opp spørsmålene rundt tro og gudedyrkelse. Og etter å ha vært langt inne i noen bøker og så kommet ut igjen ble disse bildene "unnfanget". Det er noen ganger vanskelig å vite hva som ligger til grunn for de valg jeg tar når jeg starter med et nytt bilde, hva er egentlig bakgrunnen, er det bare et ønske om sterke farger på et lerret som fungerer som en vitamininnsprøytning eller ligger det dypere tanker lengre bak i hjernen som er med å bestemme bildet.